På godt og vondt

Det har skjedd mange små og store forandringer med kroppen min og i livet mitt etter fedmeoperasjonen. Noen har vært overraskende, enkelte lite velkomne, men de aller fleste svært etterlengtede.

Vi ble advart og forberedt på det meste på kurset på sykehuset. Allikevel ble jeg tatt på senga med noen av ettervirkningene.

 

Å gå raskt ned i vekt, over 50 kilo på åtte måneder i mitt tilfelle, er en rimelig stor påkjenning for kroppen. Det gir seg til kjenne på flere måter, og hårtap er en av dem. Jeg har alltid hatt tykt gyllent hår. Da jeg var ung fant jeg ofte tykke mørkerøde hårstrå innimellom de lyse, og tenkte at det var løvemanken min siden jeg var født i stjernetegnet av samme navn.

Tre måneder etter operasjonen, for ganske nøyaktig et år siden, begynte jeg å miste hår. Jeg så det i sluket i dusjen først. Digre hårballer. Daglig. Det tok ikke lang tid før det syntes godt på hodet mitt. Lengden var til nedenfor skuldrene, og snart så det temmelig pistrete og pjuskete ut. Jeg har en del verver og fall på ugunstige steder som gjorde at tanken om å klippe det kort var uaktuell. Men klippes måtte jeg.

I tre omganger har det blitt kortere og kortere. Nå ser jeg tydelig hvor det vokser mest ut igjen, nemlig over ørene av alle steder. Og der krøller det seg. Så når jeg løfter opp det lange rette som ligger utenpå, så ser jeg ut som om jeg sparer til jødekrøll. Og mye av det som kommer ut igjen er grått. Føler meg mer som Scar enn Mufasa. Lekkert er det ikke. Men trøster meg med at det vokser ut igjen.

Jeg har ikke bare blitt tynn i håret, men kroppen min kan vel også betegnes som tynn nå. Jeg har landet på en BMI på rundt 22, og med en høyde på 177cm så er formene så godt som ikkeeksisterende. Rompa er flat, det gjør regelrett vondt å sitte på flatt underlag.  Og puppene mine er bokstavelig talt vrengte baklommer. Jeg har fått rynker og løshud praktisk talt overalt. Heldigvis er det ikke snakk om mye heng når jeg står oppreist, men bøyer jeg meg fremover blir magen som en bolledeig på vei ut av bakebollen...

Allikevel er det nok antagelig ikke ille nok til at jeg kan få dekket fjerning av løshud fra det offentlige. Til det skal det være ikke bare kosmetisk skjemmende, med helst medføre større plager. Så jeg får håpe huden trekker seg sammen littegranne mer på egen hånd, eller finne meg en rik mann... Uansett får man ikke tilbud om fjerning av løshud før etter et par år uansett. Man må vel vise at man klarer å holde vekta, og gi huden en sjanse til å trekke seg sammen mest mulig selv først.

Og jeg fryser. Gjennom marg og bein. Jeg som alltid har vært så varm av meg. Jeg som alltid har dusjet i pisselunkent vann, skålder meg nesten nå for å bli varm nok mens duggen renner av veggene på badet. Strømregninga har aldri vært så høy, for jeg hadde varmeovnen på inne på soverommet hver natt i hele vinter. Og vinduet igjen. Kanskje like greit jeg sov alene...  Konstant kald på hender og føtter, var ullsokker og vanter i bruk til langt utpå forsommeren.

Og så har jeg blitt helt avhengig av lesebriller. Alt innenfor en avstand av en halvmeter har blitt en smule uklart. Kan skyldes alderen vil kanskje mange si, men det var faktisk noe vi ble forberedt på av ekspertene på sykehuset, så jeg antar det gjelder alle aldersgrupper, ikke bare oss middelaldrende.

Det som derimot er helt fantastisk er at endelig kan jeg kjøpe klær i vanlige butikker. Fra å ha hatt et lite utvalg i en liten krok av butikken, eller måttet gå i rådyre spesialbutikker (det koster da vel ikke mye ekstra å produsere klær i litt større størrelser...?)  til nå som jeg kan velge og vrake i ALT jeg kan behage og ønske, er som om jeg har hele verden for mine føtter! Fra å måtte velge klær etter hva som passet og hva de hadde, til å kunne velge ut i fra smak og egen stil. Og plutselig passer alt. Det sitter som et skudd faktisk. Og jeg handler. Gud som jeg handler. For jeg trenger det jo. Klesskapet har blitt tømt fire ganger fordi klærne mine har blitt for store. Skjønner du? En shoppingdivas drøm! Men lommebokas skrekk...

T-skjortene jeg kjøpte i fjor er som kjoler. Og shortsene falt av hoftene mine. Da må man jo bare ut og handle da. Heldigvis har jeg dilla på gjenbruksbutikker, jeg har spart mye penger på det. Og mange av kjedebutikkene selger klær for en forholdsvis billig pris. Til og med skoene ble for store etter at føttene mine gikk ned en hel skostørrelse. Fra 42 til 41. Og det var akkurat det som skulle til for å gå fra en til dels lite tilgjengelig skostørrelse til innenfor normalen, og på nytt åpnet hele butikkens utvalg seg for meg. Lykke!!

En ting som er veldig uvant og ganske fascinerende nå er hvor godt jeg kan kjenne benstrukturen gjennom huden. Kragebena for eksempel. Skulderleddene. Hoftebena. Jeg var aldri overvektig som barn og ungdom, allikevel kan jeg ikke huske at jeg noen gang har kjent etter hvordan skjelettet mitt kjennes ut. Jeg kan sitte og føle på konturene av kinnbena mine, og forundres over hvordan kjevebenet føles. Bevisstheten rundt kroppens form og fasong er som en ny opplevelse, og det føles som om jeg blir kjent med meg selv på nytt.

Å kunne sitte med kneet over det andre for eksempel, uten å holde det fast for at det ikke skal skli ned igjen, men derimot hekte foten på baksiden av leggen som en spiral. Morsom opplevelse!

Å observere ansiktsfargen gå fra lettere rødmusset til naturlig blek til sunn gylden. Og øyelokkene som tidligere gikk i ett fra øyebryn til øyevipper buer seg nå over øyeeplet som om jeg har foretatt et kosmetisk inngrep.

Sener og blodårer synes bedre på hender og armer. Ser kanskje eldre ut, men jeg synes det er fascinerende å se på. 

Det mest forunderlige er tennene mine. De hadde begynt å skli i fra hverandre og dannet en gleppe mellom fortennene som jeg kunne blåse luft i gjennom. Ett år etter røykestopp (det må være fordi jeg sluttet å røyke)  har de samlet seg og er igjen tette og jevne.

Sangstemmen har forandret seg. Til og med gutta i bandet mitt kommenterte at jeg kommer høyere enn før, og jeg har definitivt mer styrke på de høyere tonene. Ikke like andpusten kanskje? Jeg vet ikke. Noe har skjedd i alle fall. Ikke snorker jeg lengre heller. Har jeg blitt fortalt.

Og selvtilliten blomstrer! Jeg føler meg frisk og rask, ungdommelig og sexy. Med hevet hode sprader jeg når jeg går. Og nyter oppmerksomheten jeg får. Særlig fra menn. Etter å ha bodd alene i fire år uten troen på at noen kunne ha interesse for meg, har jeg endelig fått tilbake troen på meg selv. Og da skjer det noe med energien en sender ut. Og da får man respons. Snakk om å oppleve en ny vår!

Og oppmerksomhet er stikkord for et nytt innlegg.

 

E

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dragonfly

dragonfly

47, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits