Komplikasjoner

 

Jeg skulle gjerne kunne skrevet at alt gikk kjempefint.

Det er liksom noe med at jeg hadde jo i prinsippet selv valgt å gå igjennom dette her. Og da kan man liksom ikke klage når det skjer noe.

Da "vinner" liksom kritikerne av slike operasjoner. For de finnes. "Der ser du. Sånn går det"  Som om det er min egen skyld på en måte. Jeg kunne da vel ha klart dette her på egenhånd og ikke utsatt meg selv for denne faren og kostet skattebetalerne alle utgiftene. Det føltes litt sånn noen ganger. Kanskje det bare var meg.

Men jeg klarte det jo ikke på egen hånd. Ikke med varig resultat. Selv om helsa sto på spill. Og jeg er evig takknemlig for muligheten jeg fikk til å få hjelp, og at jeg slapp å betale for det selv. For det hadde jeg aldri hatt råd til.

 

Man kan vel si at jeg gikk forholdsvis fort ned i vekt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid, hele det første året går man ned. Så bremser det litt ned, ble vi fortalt.

Det begynte allerede før operasjonen. Jeg hadde ikke vært på vekta på årevis. Ville ikke vite. Nesten som når man vegrer seg for å sjekke kontoen når du vet du har brukt mer enn du bør (det gjør i alle fall jeg...)

Jeg hadde sluttet å røyke 2.nyttårsdag og stappet i meg med begge hendene, "siste innspurt" liksom. Jeg visste jo at snart måtte jeg si farvel til sjokoladen og potetgullet, danskepølsa og majonesen, sannsynligvis for godt. Dessuten var jeg livredd for å være "for lett" på kontroll hos kirurgen, og risikere å få avslag, på tross av at et blodtrykk på 200 over 120  hadde sendt meg på sykehuset året før. Frykten lenge leve... Så jeg var innstilt på at akkurat nå var ikke tiden for å prøve å gå ned. Nå skulle det spises.

Så var jeg hos mamma en kveld, og hun klarte tross mye motstand å få meg til å gå på vekta. Riktignok i enerom. Jeg tror jeg begynte å grine. Hadde seriøst aldri trodd at det var så ille. At jeg var ei "dundre på over hundre" visste jeg, det hadde eks'en min fleipet med mange ganger. Men at det var mye over var jeg ikke klar over. BMI hadde steget fra 36 på kontroll høsten før, til nesten 39. Og vi snakker mars. Og det var to uker til timen hos kirurgen.

Fra den dagen av kuttet jeg ut godteri. Jeg innså at det var på tide å snu vaner, og tenkte at det var i alle fall en begynnelse. 

Tre uker før operasjonen skulle jeg begynne på en diett som tillot 1000 kalorier om dagen. Ikke fordi jeg var for tykk for å operere, men det var standard prosedyre. Under inngrepet skulle de dytte til side leveren, så de ville at alle skulle "slanke" leveren så den ble mest mulig myk og smidig for å unngå komplikasjoner.

Jeg raste ned 10 kilo på de få ukene.

 

Og så kom operasjonsdagen. Jeg våknet av narkosen og følte meg ganske pigg. Heldigvis ikke kvalm som de fleste andre. Var til og med ute og vandret etter noen få timer, slik vi fikk anbefalt. Så skjedde det noe. Jeg gikk på do, og det fosset blod ut av tarmen. Jeg hadde indre blødninger etter inngrepet, ble jeg fortalt, og så jeg fikk blodoverføring. To poser. Men så dabbet det av. Grodde. Og blodprosenten steg litt. Og så sendte de meg hjem.

Hele tiden hadde jeg følt meg fin, ikke slapp og svimmel som man skulle tro med så lav blodprosent. Mamma kom og var hos meg de første dagene. Det var 17.mai og vi sto på terrassen min og så barnetoget fra en av skolene gå forbi. Jeg spiste suppe. Mamma spiste brødskive. Hurra.

 

Av alle Gastric Bypass-opererte er ca 90% helt vellykkede og uten videre problemer, mens ca 10% kan oppleve fra ufarlige til alvorlige komplikasjoner i tiden etter operasjonen. Jeg var en av dem.

 

Det var en uke etter jeg hadde kommet hjem, en lørdags formiddag, og jeg hadde følt meg oppegående og sprek i dagevis. Så sprek at jeg hadde kjøpt to rotting-stoler til terrassen dagen før som jeg egenhendig hadde båret fra bilen og opp i tredje etasje der jeg bor. Kanskje ikke så lurt når jeg tenker på det nå. Men jeg var ved godt mot, hadde drukket en proteindrikk til frokost og var nettopp kommet ut av dusjen da jeg plutselig følte meg uvel. Jeg ble brått kvalm, svimmel og fikk magesmerter.

Med håndkle på hodet stavret jeg meg inn på soverommet og la meg rett ned. Jeg var forberedt på at man kunne få "dumping",  noe slankeoperterte kan oppleve hvis tarmen reagerer på noe man har spist. Alle symptomer stemte; jeg kaldsvettet, skalv, var svimmel, kvalm og hadde intense magesmerter. Jeg hadde lest på nettet om andres erfaringer og var sikker på at det var det samme.

Etter nesten en time ga det meste seg, bortsett fra magesmertene. Etter tre timer var det like vondt. Jeg hadde lagt igjen mobilen min på stua så jeg fikk ikke ringt noen steder, og datteren min lå og sov på rommet sitt sammen med hunden vår. Jeg greide ikke å reise meg, så vondt gjorde det, så jeg begynte å rope. Ikke hadde jeg særlig styrke i stemmen heller, prøv å rop når du ligger på rygg med vondt i magen liksom.. Men etter mange iherdige forsøk klarte jeg å vekke henne. Dvs det var hunden vår som hadde reagert. Og den vekket datteren min.

Jeg endte på sykehuset igjen. Blodprosenten var lavere enn noen gang, og jeg måtte tilbringe fire dager på gastrisk avdeling mens de sjekket meg og overvåket blodprosenten. Sakte men sikkert økte den igjen.

Det lå to andre på rommet mitt. Ei søt eldre dame med kreft i spiserøret og ei brysk gammel dame som hadde hatt kreft i magen og fjernet store deler av tarmen. Derfor var hun tynn som ei flis og slet med å få i seg noe som helst. Da hun hørte at jeg var slankeoperert ble hun sinna på meg, "Æ har faen i meg hadd kræft i tarmen og se på mæ nu, det e næsten ikkje nåkka igæn a mæ, æ klare ikkje å spis længer. Og du har operert dæ me vilje bære førr å bli tynn. Førr nokka idioti!!"

"Heldigvis" kunne jeg skylde på blodtrykket, men jeg må innrømme at det satte ting litt i perspektiv. Jeg minnet meg selv på at dette ikke handlet bare om slanking, men at jeg hadde fått operasjon av helsemessige årsaker, og følte meg takknemlig for å ha fått denne muligheten. Og skjønte at damen hadde gitt meg en åpenbaring.

Så kom ei forholdsvis ung dame (litt yngre enn meg..? alt er relativt..!) Hun ble innlagt med voldsomme smerter, tarmslyng viste det seg. Hun var slankeoperert tre år før. Plutselig føltes alt litt skummelt. Hva om jeg var en av de ti prosentene som skulle oppleve stadige komplikasjoner? Jeg var jo allerede det, med indre blødninger og all ting. Jeg som aldri hadde vært syk, som tålte alt. Som alltid var en av de fire som kom på skolen da resten lå hjemme og spøy. Som aldri var borte fra jobb. Og som tålte narkose lett som bare det.. Hadde ting endret seg? Hadde jeg latt dem tukle med innvollene mine så ting aldri ville bli det samme? Ja jeg var redd. Når man ligger på sykehus har man all verdens tid til å ligge og tenke. Og jeg fryktet for livet mitt. Tenk om..?

Heldigvis var tarmslyng-damen forholdsvis frisk og rask igjen allerede neste morgen. Vi tant tonen gjennom felles alder og skjebne, og jeg dro nytte av mange av hennes erfaringer og råd. Men det viktigste hun lærte meg var "ikke sammenlign deg med alle andre opererte. Lær deg å kjenne din egen kropp og hvordan den fungerer. Prøv deg frem og ta en dag av gangen, og stol på deg selv. Dette går fint"  

Og det gjorde det.

Jeg ble riktignok litt pysete etter dette. Jeg tok det veldig pent i ukene som kom, beveget meg rolig, løftet lite, spiste helt etter boka og tok ingen sjanser. Det var kanskje årsaken til at jeg fortsatte å holde meg til en ganske streng diett i ettertid også, og ikke prøvde ut hverken fettholdig eller sukkerholdig mat av nevneverdig grad, og spiste lite og ofte. Faren for "dumping" var fremdeles tilstede, det vil den sannsynligvis alltid være, og man kan vel si at jeg hadde litt dårlig erfaring og skremmende assosiasjoner med symptomene.

Det ble en vane å spise sunt og forsiktig. Og ettersom kiloene raste av, så fikk jeg dilla. Og det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg ;-)

 

E

 



 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dragonfly

dragonfly

47, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits