Tynn eller sunn?

Drømmen om å bli slank eller et helsespørsmål?

Hva var det egentlig som var utgangspunktet for at jeg valgte å gå til det skrittet å gjennomgå en slankeoperasjon?

Og kunne jeg klart det på egen hånd?

 

Komplekser og drømmer

Jeg skal være den første til å innrømme det; aller først var det ønsket om å bli slank. Jeg tror innerst inne at de aller fleste drømmer om det. Det er nesten som ungdomskilden. Et raskt blikk på forsiden av blader og aviser, og vi ser fort hva som er idealet. Og ubevisst eller ei så lar vi oss påvirke. Men vi vet jo alle hvor patetisk det er. Skjønnheten kommer innenifra. Det visste jeg også. Det føltes bare så veldig langt inn når det gjaldt meg selv.

Jeg begynte for mange år siden å interessere meg for alternativt livssyn og selvutvikling. Var opptatt av å elske meg selv. Og jeg innså hvilken stor sjel jeg egentlig var. Men det gjaldt liksom bare det inni. Jeg klarte aldri å lære å bli glad i kroppen min. Så jeg forsto at det var kanskje en av utfordringene jeg skulle ha her i livet da.

Jeg hadde så og si nesten "omvendt anoreksia",  inne i meg følte jeg meg tynnere enn jeg var. Så hver gang jeg gikk forbi et butikkvindu eller speil så skvatt jeg. -Er det meg?? Særlig ved siden av andre. På bilder og sånn. For da sammenlignet jeg meg jo selvfølgelig med de andre. Og jeg var større enn de fleste. Stilte meg alltid bakerst på bildene for å skjule meg bak de andre. Godt jeg har høyden, så hadde jeg den å skylde på. Jeg var den venninnen som gjorde at de fleste følte seg litt bedre, for de var i allefall slankere enn meg.

Men jeg var alltid blid. Morsom og energisk, en humørspreder i venneflokken. Rund og blid. Man bruker det man har. Men inni meg gråt jeg. For jeg trivdes absolutt ikke med meg selv. Man vet så godt hvor lite utseende betyr i den store sammenhengen. Allikevel spiller det så stor rolle for selvtilliten. Og jeg visste så godt at den eneste som kunne gjøre noe med det var meg selv. Og så klarte jeg bare ikke å mobilisere kreftene til å gjøre det.

Jeg kunne ramse opp medvirkende årsaker til at det var blitt sånn i fleng;

-en sunnhet- og kroppsfiksert mor som sparket meg i leggen da jeg tok et ekstra kakestykke som barn (hun drakk potetvann "for det er jo så sunt!"),

-en mann som innførte godteri som normalkost uten å legge nevneverdig på seg selv (i alle fall ikke de første femten årene),

-et forhold som skrantet med årene og som ikke akkurat medførte økt selvtillit da jeg oppdaget at mannen min hadde en elskerinne ("han har ikke lyst på meg lenger" - den stakk!),

-en medfødt egenskap av rolighet, bedagelighet, på grensen til latskap (vippepunktet til likegyldighet er som en knivsegg..),

-allerede nevnte mangel på selvkontroll og konkurranseinstinkt (jmfr forrige blogginnlegg) (godt jeg aldri har hatt hang til alkohol og narkotika, da hadde jeg ligget tynt an..),

-og snill-pike-syndromet som innebar at man spiser da opp maten sin, gjør man ikke?

Men uansett var det bare jeg som styrte hånden som puttet mat i munnen. Og det var bare jeg som kunne gjøre endringene. Derfor valgte jeg til slutt, i en alder av 46 år, etter diverse mislykkede forsøk på å klare det på egen hånd, å ta i mot hjelp.

 

Et helsespørsmål og en investering i fremtiden

Da jeg begynte på forberedelseskurset til operasjonen innså jeg at det handlet om så mye mer enn å bli slank. Jeg hadde fått gjennomslag for operasjon pga høyt blodtrykk, så jeg visste at jeg måtte gjøre noe drastisk for å forbedre helsa mi. Men at det skulle gi så mange positive effekter hadde jeg aldri drømt om.

Det var som selve oppskriften på folk i faresonen for bl.a. hjerteinnfarkt; jeg var overvektig, røyka og trimmet aldri. Jeg hadde vondt i anklene, knærne, hoftene, korsryggen, og snorket som en mann. Og så var det blodtrykket da. Det sank umiddelbart samme dag som jeg ble operert.

Siden jeg er prototypen på mønsterelev sluttet jeg å røyke i god tid før timen hos kirurgen som skulle avgjøre om jeg fikk operasjon. Vi fikk nemlig vite at vi ikke måtte røyke seks uker før og seks uker etter selve inngrepet, av diverse årsaker. Og da fant jeg ut at da kunne jeg like gjerne slutte. 

Men ingenting var skrevet i stein ennå, så jeg måtte jo overbevise kirurgen om at jeg mente alvor! Og da nyttet det ikke å love at "jeg skal slutte altså.." Nei, her var det bare "sluttet for to mnd siden! Og har ikke tatt et trekk siden!" som gjaldt. For å få operasjon krevdes det en BMI på 40 eller mer. Eller fra og med 35 med tilleggssykdommer. Der var jeg.

Og plutselig var det ikke vanskelig å slutte å røyke, gulroten var jo slankeoperasjonen. To fluer i en smekk. Og jeg har ikke tatt et eneste trekk siden. Og vondtene i kroppen forsvant i takt med kiloene. Blodtrykket steg sakte igjen i løpet av tiden som har gått, så dessverre har jeg måttet begynne på medisiner igjen, men med tanke på at halve slekta sliter med det samme uten vektproblemer, så er jeg vel arvelig anlagt. Men jeg ligger vel uansett bedre an nå, i en sunn kropp. Og jeg snorker ikke lenger.

Trening ble også en del av hverdagen. I begynnelsen trente jeg vannaerobick (det er faktisk dritgøy!) fordi det var skånsomt for en stor kropp pga tilnærmet vektløshet i vann. Og etter hvert begynte jeg på annen type trening også. Trening til musikk i sal med instruktør. Vektstang har blitt favoritten! Men jeg elsker også å danse. Og det morsomme er at jeg blir jo ikke så lett hverken sliten eller svett lenger. Å gå oppover en bratt bakke gjør meg ingenting, der jeg før pustet og peste, svettet og måtte ta pauser, kan jeg nå bare gå og gå, og merker ikke engang høydeforskjellen. Fascinerende å oppleve!

Det er nesten umulig å beskrive forskjellen jeg opplever fra før og til nå. Jeg har en helt annen kontroll over kroppen min, bena og armene føles lengre og sterkere. Jeg går annerledes for jeg føler meg annerledes, ikke bare psykisk, men også rent fysisk. Jeg føler meg friskere, sunnere, renere og yngre enn det jeg kan huske! Og det føles godt. Veldig godt.

Endelig er jeg sånn jeg hele tiden har følt meg, men følelsen har bare vært inni meg. Det er som om jeg har tatt av meg en bobledress. Som å få på seg småsko på våren etter å ha gått med tunge cherrox hele vinteren. Husker du følelsen?

 

E

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dragonfly

dragonfly

47, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits