Et nytt liv

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Etter å ha slitt med overvekt mesteparten av voksenlivet kom endelig det som skulle bli redningen. Slankeoperasjon.

 

Eller fedmeoperasjon som sykehuset kalte det. Gastric Bypass på fagspråket. Kall det hva du vil. Nå er det 14 mnd siden jeg ble operert og vekta viser -52 kilo siden jeg var på det største, to måneder før inngrepet.

Jeg har fått et nytt liv. Fysisk og ikke minst psykisk. Helsemessig har jeg investert i framtida. Følelsesmessig er det som å kjøre karusell. Det er det denne bloggen skal handle om. Alt det innebærer. På godt og vondt. Men aller mest godt!

Jeg er som mora mi, jeg må liksom alltid forklare bakgrunnen. Derfor forviller vi oss ofte inn på sidehistorier som gjør at storyen enten blir fryktelig lang, eller vi mister tråden fullstendig og aldri kommer til poenget. Men jeg lover å skjerpe meg. Har bare så lyst til å fortelle min historie, for jeg har så mye på hjertet.

Og om noen finner veien til denne bloggen og finner den interessant eller ikke, så vil den uansett ha en funksjon for meg. Det er noe med det å tømme seg. Å skrive det ned. Eller å synge ut. Det får jeg heldigvis gjort når jeg synger med bandet mitt.( Men da er gjerne temaet noe annet.) Og mens jeg nyter den terapeutiske virkningen av å skrive, så håper jeg du får en positiv opplevelse av å lese. Enten du har gått igjennom det samme, eller vurderer det samme inngrepet. Eller finner den underholdende.

En ting er sikkert: Det er ikke en enkel løsning. Det er ikke en snarvei til slank og lekker kropp. Det er ikke jukseslanking. Og det er ikke bare bare. Det er tvungen livsstilsendring, så enten du har med deg hodet eller ikke så tvinges du rent fysisk til å begrense inntaket av mat gjennom at magen er forminsket til det minimale, tarmene blir sensitive pga ommøblering, og derfor reagerer på om man spiser for fort, for fett, for søtt eller for mye. Og så tar ikke tarmen opp like mye næring (den delen som gjør det blir koblet bort) derfor blir man avhengig av å spise en viss mengde vitaminer daglig resten av livet.

Her er en forenklet animasjon av hvordan inngrepet foretas:

 fhttps://www.youtube.com/watch?v=2R5O3XHsNTs

Men det funker. Og heldigvis har det gått bra. Noen komplikasjoner har det vært, jeg skal ikke lyve og si noe annet. Indre blødninger etter operasjonen og mye magesmerter i en lang periode etterpå ble mine utfordringer.Det viste seg at smertene var forårsaket av jentilskuddet. Da jeg byttet variant forsvant magesmertene. Tok meg nesten et år å skjønne hva det kom av...

Men litt svinn må man regne med. Jeg angret bare et øyeblikk den første dagen, da ble jeg overveldet av "Hjelp, hva har jeg gjort?? Hvordan skal dette gå??" Men jeg overlevde. Og nyter mitt nye liv. Men jeg skal love deg at det har skjedd mye rart, både inni mitt hode og rundt meg. Har overskriften på et tyvetalls innlegg i hodet allerede...   Men la oss spole litt tilbake:

 

Historien bak..

Det var ikke det at jeg ikke klarte å gå ned. Det var bare det at jeg gikk alltid opp igjen. Enda mer. Motivasjonen og inspirasjonen sank liksom gradvis. Og så skled jeg inn i gamle vaner igjen. Gang på gang. Selvkontroll var et ukjent begrep, har aldri hatt plagsomt mye konkurranseinstinkt heller. Hadde jo mann og barn, alt var liksom greit. Koste meg med det jeg hadde lyst på, og bedagelig anlagt som jeg var, var det så som så med trening. Sannheten var vel at den komplett uteble. Og så økte vekta. Litt etter litt, år for år.

Ett år gikk jeg på  slankepulver i tre måneder. Raste ned 24 kilo, og gikk opp igjen like fort da jeg begynte å spise vanlig mat igjen. Og mistet masse hår i tillegg.

Året jeg fylte 40 gikk jeg 8 mnd på slankekurs og gikk ned 18 kilo. Var storfornøyd og klar for varige livsstilsendringer. Så døde pappa. Bang, så var jeg ute av rutinene, mistet inspirasjonen og kiloene la seg på igjen, sakte med sikkert.

En venninne av meg valgte å slankeoperere seg et par år før meg. Hun gikk ned over 60 kilo og var strålende fornøyd, ble slank, flott og stolt, fikk seg kjæreste og strålte.

-Du burde be om å få operasjon du også, sa hun til meg. Sammen hadde vi okket oss over vektproblemene våre mange ganger. Men pinglete som jeg var nølte jeg, tenkte at det var drastisk, jeg var da tross alt ikke SÅ svær.. eller...? Jeg nevnte det så vidt for fastlegen min, litt sånn med lua i handa-aktig. Han sa et var en stor operasjon med varige konsekvenser. Jeg svarte; -Ja det er kanskje litt voldsomt.. (Beskjedenhet er en dyd liksom..) Og gikk hjem og angret. Jeg kunne jo bare sagt at jeg ville det. Kanskje var jeg ikke klar. Skulle jeg tørre..?

Det var legen som til slutt anbefalte det. Årsaken var det høye blodtrykket jeg hadde. Plutselig ble det alvor. Og jeg tenkte; nå eller aldri! Og så sendte vi inn en søknad. Det gikk ett år, så ble jeg kalt inn til samtale på sykehuset. Derifra gikk det slag i slag. Ny samtale et par mnd etterpå. Oppstart på åtte ukers forberedelseskurs tre mnd etter det. Operasjon tre mnd etter kursets slutt. Nå har det gått 14 måneder og jeg angrer ikke et øyeblikk.  Man kan si hva man vil om slankeopeasjoner, men for meg ble det redningen.

Jeg nådde målet mitt til jul, og har holdt vekta omtrent på samme sted siden da. Først gikk jeg opp igjen to kilo, så gikk jeg ned fire, og nå står jeg og varierer innenfor et par kilo. Og jeg er livredd for å legge på meg igjen. Derfor skriver jeg ned alt jeg spiser og veier meg daglig. For ikke å miste kontrollen. For endelig har jeg kontroll. Men det kommer i et annet blogginnlegg...

 

E

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dragonfly

dragonfly

47, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits