På godt og vondt

Det har skjedd mange små og store forandringer med kroppen min og i livet mitt etter fedmeoperasjonen. Noen har vært overraskende, enkelte lite velkomne, men de aller fleste svært etterlengtede.

Vi ble advart og forberedt på det meste på kurset på sykehuset. Allikevel ble jeg tatt på senga med noen av ettervirkningene.

 

Å gå raskt ned i vekt, over 50 kilo på åtte måneder i mitt tilfelle, er en rimelig stor påkjenning for kroppen. Det gir seg til kjenne på flere måter, og hårtap er en av dem. Jeg har alltid hatt tykt gyllent hår. Da jeg var ung fant jeg ofte tykke mørkerøde hårstrå innimellom de lyse, og tenkte at det var løvemanken min siden jeg var født i stjernetegnet av samme navn.

Tre måneder etter operasjonen, for ganske nøyaktig et år siden, begynte jeg å miste hår. Jeg så det i sluket i dusjen først. Digre hårballer. Daglig. Det tok ikke lang tid før det syntes godt på hodet mitt. Lengden var til nedenfor skuldrene, og snart så det temmelig pistrete og pjuskete ut. Jeg har en del verver og fall på ugunstige steder som gjorde at tanken om å klippe det kort var uaktuell. Men klippes måtte jeg.

I tre omganger har det blitt kortere og kortere. Nå ser jeg tydelig hvor det vokser mest ut igjen, nemlig over ørene av alle steder. Og der krøller det seg. Så når jeg løfter opp det lange rette som ligger utenpå, så ser jeg ut som om jeg sparer til jødekrøll. Og mye av det som kommer ut igjen er grått. Føler meg mer som Scar enn Mufasa. Lekkert er det ikke. Men trøster meg med at det vokser ut igjen.

Jeg har ikke bare blitt tynn i håret, men kroppen min kan vel også betegnes som tynn nå. Jeg har landet på en BMI på rundt 22, og med en høyde på 177cm så er formene så godt som ikkeeksisterende. Rompa er flat, det gjør regelrett vondt å sitte på flatt underlag.  Og puppene mine er bokstavelig talt vrengte baklommer. Jeg har fått rynker og løshud praktisk talt overalt. Heldigvis er det ikke snakk om mye heng når jeg står oppreist, men bøyer jeg meg fremover blir magen som en bolledeig på vei ut av bakebollen...

Allikevel er det nok antagelig ikke ille nok til at jeg kan få dekket fjerning av løshud fra det offentlige. Til det skal det være ikke bare kosmetisk skjemmende, med helst medføre større plager. Så jeg får håpe huden trekker seg sammen littegranne mer på egen hånd, eller finne meg en rik mann... Uansett får man ikke tilbud om fjerning av løshud før etter et par år uansett. Man må vel vise at man klarer å holde vekta, og gi huden en sjanse til å trekke seg sammen mest mulig selv først.

Og jeg fryser. Gjennom marg og bein. Jeg som alltid har vært så varm av meg. Jeg som alltid har dusjet i pisselunkent vann, skålder meg nesten nå for å bli varm nok mens duggen renner av veggene på badet. Strømregninga har aldri vært så høy, for jeg hadde varmeovnen på inne på soverommet hver natt i hele vinter. Og vinduet igjen. Kanskje like greit jeg sov alene...  Konstant kald på hender og føtter, var ullsokker og vanter i bruk til langt utpå forsommeren.

Og så har jeg blitt helt avhengig av lesebriller. Alt innenfor en avstand av en halvmeter har blitt en smule uklart. Kan skyldes alderen vil kanskje mange si, men det var faktisk noe vi ble forberedt på av ekspertene på sykehuset, så jeg antar det gjelder alle aldersgrupper, ikke bare oss middelaldrende.

Det som derimot er helt fantastisk er at endelig kan jeg kjøpe klær i vanlige butikker. Fra å ha hatt et lite utvalg i en liten krok av butikken, eller måttet gå i rådyre spesialbutikker (det koster da vel ikke mye ekstra å produsere klær i litt større størrelser...?)  til nå som jeg kan velge og vrake i ALT jeg kan behage og ønske, er som om jeg har hele verden for mine føtter! Fra å måtte velge klær etter hva som passet og hva de hadde, til å kunne velge ut i fra smak og egen stil. Og plutselig passer alt. Det sitter som et skudd faktisk. Og jeg handler. Gud som jeg handler. For jeg trenger det jo. Klesskapet har blitt tømt fire ganger fordi klærne mine har blitt for store. Skjønner du? En shoppingdivas drøm! Men lommebokas skrekk...

T-skjortene jeg kjøpte i fjor er som kjoler. Og shortsene falt av hoftene mine. Da må man jo bare ut og handle da. Heldigvis har jeg dilla på gjenbruksbutikker, jeg har spart mye penger på det. Og mange av kjedebutikkene selger klær for en forholdsvis billig pris. Til og med skoene ble for store etter at føttene mine gikk ned en hel skostørrelse. Fra 42 til 41. Og det var akkurat det som skulle til for å gå fra en til dels lite tilgjengelig skostørrelse til innenfor normalen, og på nytt åpnet hele butikkens utvalg seg for meg. Lykke!!

En ting som er veldig uvant og ganske fascinerende nå er hvor godt jeg kan kjenne benstrukturen gjennom huden. Kragebena for eksempel. Skulderleddene. Hoftebena. Jeg var aldri overvektig som barn og ungdom, allikevel kan jeg ikke huske at jeg noen gang har kjent etter hvordan skjelettet mitt kjennes ut. Jeg kan sitte og føle på konturene av kinnbena mine, og forundres over hvordan kjevebenet føles. Bevisstheten rundt kroppens form og fasong er som en ny opplevelse, og det føles som om jeg blir kjent med meg selv på nytt.

Å kunne sitte med kneet over det andre for eksempel, uten å holde det fast for at det ikke skal skli ned igjen, men derimot hekte foten på baksiden av leggen som en spiral. Morsom opplevelse!

Å observere ansiktsfargen gå fra lettere rødmusset til naturlig blek til sunn gylden. Og øyelokkene som tidligere gikk i ett fra øyebryn til øyevipper buer seg nå over øyeeplet som om jeg har foretatt et kosmetisk inngrep.

Sener og blodårer synes bedre på hender og armer. Ser kanskje eldre ut, men jeg synes det er fascinerende å se på. 

Det mest forunderlige er tennene mine. De hadde begynt å skli i fra hverandre og dannet en gleppe mellom fortennene som jeg kunne blåse luft i gjennom. Ett år etter røykestopp (det må være fordi jeg sluttet å røyke)  har de samlet seg og er igjen tette og jevne.

Sangstemmen har forandret seg. Til og med gutta i bandet mitt kommenterte at jeg kommer høyere enn før, og jeg har definitivt mer styrke på de høyere tonene. Ikke like andpusten kanskje? Jeg vet ikke. Noe har skjedd i alle fall. Ikke snorker jeg lengre heller. Har jeg blitt fortalt.

Og selvtilliten blomstrer! Jeg føler meg frisk og rask, ungdommelig og sexy. Med hevet hode sprader jeg når jeg går. Og nyter oppmerksomheten jeg får. Særlig fra menn. Etter å ha bodd alene i fire år uten troen på at noen kunne ha interesse for meg, har jeg endelig fått tilbake troen på meg selv. Og da skjer det noe med energien en sender ut. Og da får man respons. Snakk om å oppleve en ny vår!

Og oppmerksomhet er stikkord for et nytt innlegg.

 

E

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Komplikasjoner

 

Jeg skulle gjerne kunne skrevet at alt gikk kjempefint.

Det er liksom noe med at jeg hadde jo i prinsippet selv valgt å gå igjennom dette her. Og da kan man liksom ikke klage når det skjer noe.

Da "vinner" liksom kritikerne av slike operasjoner. For de finnes. "Der ser du. Sånn går det"  Som om det er min egen skyld på en måte. Jeg kunne da vel ha klart dette her på egenhånd og ikke utsatt meg selv for denne faren og kostet skattebetalerne alle utgiftene. Det føltes litt sånn noen ganger. Kanskje det bare var meg.

Men jeg klarte det jo ikke på egen hånd. Ikke med varig resultat. Selv om helsa sto på spill. Og jeg er evig takknemlig for muligheten jeg fikk til å få hjelp, og at jeg slapp å betale for det selv. For det hadde jeg aldri hatt råd til.

 

Man kan vel si at jeg gikk forholdsvis fort ned i vekt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid, hele det første året går man ned. Så bremser det litt ned, ble vi fortalt.

Det begynte allerede før operasjonen. Jeg hadde ikke vært på vekta på årevis. Ville ikke vite. Nesten som når man vegrer seg for å sjekke kontoen når du vet du har brukt mer enn du bør (det gjør i alle fall jeg...)

Jeg hadde sluttet å røyke 2.nyttårsdag og stappet i meg med begge hendene, "siste innspurt" liksom. Jeg visste jo at snart måtte jeg si farvel til sjokoladen og potetgullet, danskepølsa og majonesen, sannsynligvis for godt. Dessuten var jeg livredd for å være "for lett" på kontroll hos kirurgen, og risikere å få avslag, på tross av at et blodtrykk på 200 over 120  hadde sendt meg på sykehuset året før. Frykten lenge leve... Så jeg var innstilt på at akkurat nå var ikke tiden for å prøve å gå ned. Nå skulle det spises.

Så var jeg hos mamma en kveld, og hun klarte tross mye motstand å få meg til å gå på vekta. Riktignok i enerom. Jeg tror jeg begynte å grine. Hadde seriøst aldri trodd at det var så ille. At jeg var ei "dundre på over hundre" visste jeg, det hadde eks'en min fleipet med mange ganger. Men at det var mye over var jeg ikke klar over. BMI hadde steget fra 36 på kontroll høsten før, til nesten 39. Og vi snakker mars. Og det var to uker til timen hos kirurgen.

Fra den dagen av kuttet jeg ut godteri. Jeg innså at det var på tide å snu vaner, og tenkte at det var i alle fall en begynnelse. 

Tre uker før operasjonen skulle jeg begynne på en diett som tillot 1000 kalorier om dagen. Ikke fordi jeg var for tykk for å operere, men det var standard prosedyre. Under inngrepet skulle de dytte til side leveren, så de ville at alle skulle "slanke" leveren så den ble mest mulig myk og smidig for å unngå komplikasjoner.

Jeg raste ned 10 kilo på de få ukene.

 

Og så kom operasjonsdagen. Jeg våknet av narkosen og følte meg ganske pigg. Heldigvis ikke kvalm som de fleste andre. Var til og med ute og vandret etter noen få timer, slik vi fikk anbefalt. Så skjedde det noe. Jeg gikk på do, og det fosset blod ut av tarmen. Jeg hadde indre blødninger etter inngrepet, ble jeg fortalt, og så jeg fikk blodoverføring. To poser. Men så dabbet det av. Grodde. Og blodprosenten steg litt. Og så sendte de meg hjem.

Hele tiden hadde jeg følt meg fin, ikke slapp og svimmel som man skulle tro med så lav blodprosent. Mamma kom og var hos meg de første dagene. Det var 17.mai og vi sto på terrassen min og så barnetoget fra en av skolene gå forbi. Jeg spiste suppe. Mamma spiste brødskive. Hurra.

 

Av alle Gastric Bypass-opererte er ca 90% helt vellykkede og uten videre problemer, mens ca 10% kan oppleve fra ufarlige til alvorlige komplikasjoner i tiden etter operasjonen. Jeg var en av dem.

 

Det var en uke etter jeg hadde kommet hjem, en lørdags formiddag, og jeg hadde følt meg oppegående og sprek i dagevis. Så sprek at jeg hadde kjøpt to rotting-stoler til terrassen dagen før som jeg egenhendig hadde båret fra bilen og opp i tredje etasje der jeg bor. Kanskje ikke så lurt når jeg tenker på det nå. Men jeg var ved godt mot, hadde drukket en proteindrikk til frokost og var nettopp kommet ut av dusjen da jeg plutselig følte meg uvel. Jeg ble brått kvalm, svimmel og fikk magesmerter.

Med håndkle på hodet stavret jeg meg inn på soverommet og la meg rett ned. Jeg var forberedt på at man kunne få "dumping",  noe slankeoperterte kan oppleve hvis tarmen reagerer på noe man har spist. Alle symptomer stemte; jeg kaldsvettet, skalv, var svimmel, kvalm og hadde intense magesmerter. Jeg hadde lest på nettet om andres erfaringer og var sikker på at det var det samme.

Etter nesten en time ga det meste seg, bortsett fra magesmertene. Etter tre timer var det like vondt. Jeg hadde lagt igjen mobilen min på stua så jeg fikk ikke ringt noen steder, og datteren min lå og sov på rommet sitt sammen med hunden vår. Jeg greide ikke å reise meg, så vondt gjorde det, så jeg begynte å rope. Ikke hadde jeg særlig styrke i stemmen heller, prøv å rop når du ligger på rygg med vondt i magen liksom.. Men etter mange iherdige forsøk klarte jeg å vekke henne. Dvs det var hunden vår som hadde reagert. Og den vekket datteren min.

Jeg endte på sykehuset igjen. Blodprosenten var lavere enn noen gang, og jeg måtte tilbringe fire dager på gastrisk avdeling mens de sjekket meg og overvåket blodprosenten. Sakte men sikkert økte den igjen.

Det lå to andre på rommet mitt. Ei søt eldre dame med kreft i spiserøret og ei brysk gammel dame som hadde hatt kreft i magen og fjernet store deler av tarmen. Derfor var hun tynn som ei flis og slet med å få i seg noe som helst. Da hun hørte at jeg var slankeoperert ble hun sinna på meg, "Æ har faen i meg hadd kræft i tarmen og se på mæ nu, det e næsten ikkje nåkka igæn a mæ, æ klare ikkje å spis længer. Og du har operert dæ me vilje bære førr å bli tynn. Førr nokka idioti!!"

"Heldigvis" kunne jeg skylde på blodtrykket, men jeg må innrømme at det satte ting litt i perspektiv. Jeg minnet meg selv på at dette ikke handlet bare om slanking, men at jeg hadde fått operasjon av helsemessige årsaker, og følte meg takknemlig for å ha fått denne muligheten. Og skjønte at damen hadde gitt meg en åpenbaring.

Så kom ei forholdsvis ung dame (litt yngre enn meg..? alt er relativt..!) Hun ble innlagt med voldsomme smerter, tarmslyng viste det seg. Hun var slankeoperert tre år før. Plutselig føltes alt litt skummelt. Hva om jeg var en av de ti prosentene som skulle oppleve stadige komplikasjoner? Jeg var jo allerede det, med indre blødninger og all ting. Jeg som aldri hadde vært syk, som tålte alt. Som alltid var en av de fire som kom på skolen da resten lå hjemme og spøy. Som aldri var borte fra jobb. Og som tålte narkose lett som bare det.. Hadde ting endret seg? Hadde jeg latt dem tukle med innvollene mine så ting aldri ville bli det samme? Ja jeg var redd. Når man ligger på sykehus har man all verdens tid til å ligge og tenke. Og jeg fryktet for livet mitt. Tenk om..?

Heldigvis var tarmslyng-damen forholdsvis frisk og rask igjen allerede neste morgen. Vi tant tonen gjennom felles alder og skjebne, og jeg dro nytte av mange av hennes erfaringer og råd. Men det viktigste hun lærte meg var "ikke sammenlign deg med alle andre opererte. Lær deg å kjenne din egen kropp og hvordan den fungerer. Prøv deg frem og ta en dag av gangen, og stol på deg selv. Dette går fint"  

Og det gjorde det.

Jeg ble riktignok litt pysete etter dette. Jeg tok det veldig pent i ukene som kom, beveget meg rolig, løftet lite, spiste helt etter boka og tok ingen sjanser. Det var kanskje årsaken til at jeg fortsatte å holde meg til en ganske streng diett i ettertid også, og ikke prøvde ut hverken fettholdig eller sukkerholdig mat av nevneverdig grad, og spiste lite og ofte. Faren for "dumping" var fremdeles tilstede, det vil den sannsynligvis alltid være, og man kan vel si at jeg hadde litt dårlig erfaring og skremmende assosiasjoner med symptomene.

Det ble en vane å spise sunt og forsiktig. Og ettersom kiloene raste av, så fikk jeg dilla. Og det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg ;-)

 

E

 



 

 

 

 

 

 

 

Tynn eller sunn?

Drømmen om å bli slank eller et helsespørsmål?

Hva var det egentlig som var utgangspunktet for at jeg valgte å gå til det skrittet å gjennomgå en slankeoperasjon?

Og kunne jeg klart det på egen hånd?

 

Komplekser og drømmer

Jeg skal være den første til å innrømme det; aller først var det ønsket om å bli slank. Jeg tror innerst inne at de aller fleste drømmer om det. Det er nesten som ungdomskilden. Et raskt blikk på forsiden av blader og aviser, og vi ser fort hva som er idealet. Og ubevisst eller ei så lar vi oss påvirke. Men vi vet jo alle hvor patetisk det er. Skjønnheten kommer innenifra. Det visste jeg også. Det føltes bare så veldig langt inn når det gjaldt meg selv.

Jeg begynte for mange år siden å interessere meg for alternativt livssyn og selvutvikling. Var opptatt av å elske meg selv. Og jeg innså hvilken stor sjel jeg egentlig var. Men det gjaldt liksom bare det inni. Jeg klarte aldri å lære å bli glad i kroppen min. Så jeg forsto at det var kanskje en av utfordringene jeg skulle ha her i livet da.

Jeg hadde så og si nesten "omvendt anoreksia",  inne i meg følte jeg meg tynnere enn jeg var. Så hver gang jeg gikk forbi et butikkvindu eller speil så skvatt jeg. -Er det meg?? Særlig ved siden av andre. På bilder og sånn. For da sammenlignet jeg meg jo selvfølgelig med de andre. Og jeg var større enn de fleste. Stilte meg alltid bakerst på bildene for å skjule meg bak de andre. Godt jeg har høyden, så hadde jeg den å skylde på. Jeg var den venninnen som gjorde at de fleste følte seg litt bedre, for de var i allefall slankere enn meg.

Men jeg var alltid blid. Morsom og energisk, en humørspreder i venneflokken. Rund og blid. Man bruker det man har. Men inni meg gråt jeg. For jeg trivdes absolutt ikke med meg selv. Man vet så godt hvor lite utseende betyr i den store sammenhengen. Allikevel spiller det så stor rolle for selvtilliten. Og jeg visste så godt at den eneste som kunne gjøre noe med det var meg selv. Og så klarte jeg bare ikke å mobilisere kreftene til å gjøre det.

Jeg kunne ramse opp medvirkende årsaker til at det var blitt sånn i fleng;

-en sunnhet- og kroppsfiksert mor som sparket meg i leggen da jeg tok et ekstra kakestykke som barn (hun drakk potetvann "for det er jo så sunt!"),

-en mann som innførte godteri som normalkost uten å legge nevneverdig på seg selv (i alle fall ikke de første femten årene),

-et forhold som skrantet med årene og som ikke akkurat medførte økt selvtillit da jeg oppdaget at mannen min hadde en elskerinne ("han har ikke lyst på meg lenger" - den stakk!),

-en medfødt egenskap av rolighet, bedagelighet, på grensen til latskap (vippepunktet til likegyldighet er som en knivsegg..),

-allerede nevnte mangel på selvkontroll og konkurranseinstinkt (jmfr forrige blogginnlegg) (godt jeg aldri har hatt hang til alkohol og narkotika, da hadde jeg ligget tynt an..),

-og snill-pike-syndromet som innebar at man spiser da opp maten sin, gjør man ikke?

Men uansett var det bare jeg som styrte hånden som puttet mat i munnen. Og det var bare jeg som kunne gjøre endringene. Derfor valgte jeg til slutt, i en alder av 46 år, etter diverse mislykkede forsøk på å klare det på egen hånd, å ta i mot hjelp.

 

Et helsespørsmål og en investering i fremtiden

Da jeg begynte på forberedelseskurset til operasjonen innså jeg at det handlet om så mye mer enn å bli slank. Jeg hadde fått gjennomslag for operasjon pga høyt blodtrykk, så jeg visste at jeg måtte gjøre noe drastisk for å forbedre helsa mi. Men at det skulle gi så mange positive effekter hadde jeg aldri drømt om.

Det var som selve oppskriften på folk i faresonen for bl.a. hjerteinnfarkt; jeg var overvektig, røyka og trimmet aldri. Jeg hadde vondt i anklene, knærne, hoftene, korsryggen, og snorket som en mann. Og så var det blodtrykket da. Det sank umiddelbart samme dag som jeg ble operert.

Siden jeg er prototypen på mønsterelev sluttet jeg å røyke i god tid før timen hos kirurgen som skulle avgjøre om jeg fikk operasjon. Vi fikk nemlig vite at vi ikke måtte røyke seks uker før og seks uker etter selve inngrepet, av diverse årsaker. Og da fant jeg ut at da kunne jeg like gjerne slutte. 

Men ingenting var skrevet i stein ennå, så jeg måtte jo overbevise kirurgen om at jeg mente alvor! Og da nyttet det ikke å love at "jeg skal slutte altså.." Nei, her var det bare "sluttet for to mnd siden! Og har ikke tatt et trekk siden!" som gjaldt. For å få operasjon krevdes det en BMI på 40 eller mer. Eller fra og med 35 med tilleggssykdommer. Der var jeg.

Og plutselig var det ikke vanskelig å slutte å røyke, gulroten var jo slankeoperasjonen. To fluer i en smekk. Og jeg har ikke tatt et eneste trekk siden. Og vondtene i kroppen forsvant i takt med kiloene. Blodtrykket steg sakte igjen i løpet av tiden som har gått, så dessverre har jeg måttet begynne på medisiner igjen, men med tanke på at halve slekta sliter med det samme uten vektproblemer, så er jeg vel arvelig anlagt. Men jeg ligger vel uansett bedre an nå, i en sunn kropp. Og jeg snorker ikke lenger.

Trening ble også en del av hverdagen. I begynnelsen trente jeg vannaerobick (det er faktisk dritgøy!) fordi det var skånsomt for en stor kropp pga tilnærmet vektløshet i vann. Og etter hvert begynte jeg på annen type trening også. Trening til musikk i sal med instruktør. Vektstang har blitt favoritten! Men jeg elsker også å danse. Og det morsomme er at jeg blir jo ikke så lett hverken sliten eller svett lenger. Å gå oppover en bratt bakke gjør meg ingenting, der jeg før pustet og peste, svettet og måtte ta pauser, kan jeg nå bare gå og gå, og merker ikke engang høydeforskjellen. Fascinerende å oppleve!

Det er nesten umulig å beskrive forskjellen jeg opplever fra før og til nå. Jeg har en helt annen kontroll over kroppen min, bena og armene føles lengre og sterkere. Jeg går annerledes for jeg føler meg annerledes, ikke bare psykisk, men også rent fysisk. Jeg føler meg friskere, sunnere, renere og yngre enn det jeg kan huske! Og det føles godt. Veldig godt.

Endelig er jeg sånn jeg hele tiden har følt meg, men følelsen har bare vært inni meg. Det er som om jeg har tatt av meg en bobledress. Som å få på seg småsko på våren etter å ha gått med tunge cherrox hele vinteren. Husker du følelsen?

 

E

 



Et nytt liv

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Etter å ha slitt med overvekt mesteparten av voksenlivet kom endelig det som skulle bli redningen. Slankeoperasjon.

 

Eller fedmeoperasjon som sykehuset kalte det. Gastric Bypass på fagspråket. Kall det hva du vil. Nå er det 14 mnd siden jeg ble operert og vekta viser -52 kilo siden jeg var på det største, to måneder før inngrepet.

Jeg har fått et nytt liv. Fysisk og ikke minst psykisk. Helsemessig har jeg investert i framtida. Følelsesmessig er det som å kjøre karusell. Det er det denne bloggen skal handle om. Alt det innebærer. På godt og vondt. Men aller mest godt!

Jeg er som mora mi, jeg må liksom alltid forklare bakgrunnen. Derfor forviller vi oss ofte inn på sidehistorier som gjør at storyen enten blir fryktelig lang, eller vi mister tråden fullstendig og aldri kommer til poenget. Men jeg lover å skjerpe meg. Har bare så lyst til å fortelle min historie, for jeg har så mye på hjertet.

Og om noen finner veien til denne bloggen og finner den interessant eller ikke, så vil den uansett ha en funksjon for meg. Det er noe med det å tømme seg. Å skrive det ned. Eller å synge ut. Det får jeg heldigvis gjort når jeg synger med bandet mitt.( Men da er gjerne temaet noe annet.) Og mens jeg nyter den terapeutiske virkningen av å skrive, så håper jeg du får en positiv opplevelse av å lese. Enten du har gått igjennom det samme, eller vurderer det samme inngrepet. Eller finner den underholdende.

En ting er sikkert: Det er ikke en enkel løsning. Det er ikke en snarvei til slank og lekker kropp. Det er ikke jukseslanking. Og det er ikke bare bare. Det er tvungen livsstilsendring, så enten du har med deg hodet eller ikke så tvinges du rent fysisk til å begrense inntaket av mat gjennom at magen er forminsket til det minimale, tarmene blir sensitive pga ommøblering, og derfor reagerer på om man spiser for fort, for fett, for søtt eller for mye. Og så tar ikke tarmen opp like mye næring (den delen som gjør det blir koblet bort) derfor blir man avhengig av å spise en viss mengde vitaminer daglig resten av livet.

Her er en forenklet animasjon av hvordan inngrepet foretas:

 fhttps://www.youtube.com/watch?v=2R5O3XHsNTs

Men det funker. Og heldigvis har det gått bra. Noen komplikasjoner har det vært, jeg skal ikke lyve og si noe annet. Indre blødninger etter operasjonen og mye magesmerter i en lang periode etterpå ble mine utfordringer.Det viste seg at smertene var forårsaket av jentilskuddet. Da jeg byttet variant forsvant magesmertene. Tok meg nesten et år å skjønne hva det kom av...

Men litt svinn må man regne med. Jeg angret bare et øyeblikk den første dagen, da ble jeg overveldet av "Hjelp, hva har jeg gjort?? Hvordan skal dette gå??" Men jeg overlevde. Og nyter mitt nye liv. Men jeg skal love deg at det har skjedd mye rart, både inni mitt hode og rundt meg. Har overskriften på et tyvetalls innlegg i hodet allerede...   Men la oss spole litt tilbake:

 

Historien bak..

Det var ikke det at jeg ikke klarte å gå ned. Det var bare det at jeg gikk alltid opp igjen. Enda mer. Motivasjonen og inspirasjonen sank liksom gradvis. Og så skled jeg inn i gamle vaner igjen. Gang på gang. Selvkontroll var et ukjent begrep, har aldri hatt plagsomt mye konkurranseinstinkt heller. Hadde jo mann og barn, alt var liksom greit. Koste meg med det jeg hadde lyst på, og bedagelig anlagt som jeg var, var det så som så med trening. Sannheten var vel at den komplett uteble. Og så økte vekta. Litt etter litt, år for år.

Ett år gikk jeg på  slankepulver i tre måneder. Raste ned 24 kilo, og gikk opp igjen like fort da jeg begynte å spise vanlig mat igjen. Og mistet masse hår i tillegg.

Året jeg fylte 40 gikk jeg 8 mnd på slankekurs og gikk ned 18 kilo. Var storfornøyd og klar for varige livsstilsendringer. Så døde pappa. Bang, så var jeg ute av rutinene, mistet inspirasjonen og kiloene la seg på igjen, sakte med sikkert.

En venninne av meg valgte å slankeoperere seg et par år før meg. Hun gikk ned over 60 kilo og var strålende fornøyd, ble slank, flott og stolt, fikk seg kjæreste og strålte.

-Du burde be om å få operasjon du også, sa hun til meg. Sammen hadde vi okket oss over vektproblemene våre mange ganger. Men pinglete som jeg var nølte jeg, tenkte at det var drastisk, jeg var da tross alt ikke SÅ svær.. eller...? Jeg nevnte det så vidt for fastlegen min, litt sånn med lua i handa-aktig. Han sa et var en stor operasjon med varige konsekvenser. Jeg svarte; -Ja det er kanskje litt voldsomt.. (Beskjedenhet er en dyd liksom..) Og gikk hjem og angret. Jeg kunne jo bare sagt at jeg ville det. Kanskje var jeg ikke klar. Skulle jeg tørre..?

Det var legen som til slutt anbefalte det. Årsaken var det høye blodtrykket jeg hadde. Plutselig ble det alvor. Og jeg tenkte; nå eller aldri! Og så sendte vi inn en søknad. Det gikk ett år, så ble jeg kalt inn til samtale på sykehuset. Derifra gikk det slag i slag. Ny samtale et par mnd etterpå. Oppstart på åtte ukers forberedelseskurs tre mnd etter det. Operasjon tre mnd etter kursets slutt. Nå har det gått 14 måneder og jeg angrer ikke et øyeblikk.  Man kan si hva man vil om slankeopeasjoner, men for meg ble det redningen.

Jeg nådde målet mitt til jul, og har holdt vekta omtrent på samme sted siden da. Først gikk jeg opp igjen to kilo, så gikk jeg ned fire, og nå står jeg og varierer innenfor et par kilo. Og jeg er livredd for å legge på meg igjen. Derfor skriver jeg ned alt jeg spiser og veier meg daglig. For ikke å miste kontrollen. For endelig har jeg kontroll. Men det kommer i et annet blogginnlegg...

 

E

 

 

 

 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Juli 2015
dragonfly

dragonfly

47, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits